En Trøndertoller på agilitybanen
Hamarhelga 21.-23 november 2008

Text: Gøril Grimstad
Bilder: Team Artemis og Elisabeth Stene
Norges største utstilling skulle gå av stabelen i Vikingskipet på Hamar 21.-23. november 2008, noe som i og for seg ikke er interessant siden man ikke anser sin hund for å være det aller beste utstillingsmateriale, men da det viste seg at det var der årets siste konkurranse i agility skulle avvikles, så måtte jeg bare melde oss på, så hadde vi noe konkret å trene mot. Vår beste prestasjon så langt var en 2.premie i hopp i sommer så målet måtte være å ta et napp (=1.premie = mindre enn 6 feilpoeng. Tre napp gir rett til opprykk til klasse 2)

Ettersom agility klasse 1 og 2 går på fredags formiddag på Hamar, da lørdag og søndag er avsatt til henholdsvis klasse 3 og i år Nordisk mesterskap, så var det ikke annen råd enn å sette seg i bilen rett etter jobb på torsdag og tilbakelegge mesteparten av distansen til Hamar kvelden før den store dagen. Værgudene gjorde sitt for å hindre oss ved å sende stormen Vera inn over Trøndelag, noe som gjorde ferden fra byen til Melhusgrensa til en tålmodighetsprøve av de sjeldne. Hvert minutt som tikket ble trukket fra den dyrebare søvnkvota til natta. Vi skulle nemlig overnatte på Vinstra hos venner og derfra er det fortsatt to gode timers kjøring videre til Hamar. Vi kom oss endelig gjennom Klett og derfra var det grei skuring stort sett hele veien. Gudbrandsdalen var forskånet for uværet, så fra Dombås var det bare andre biler som stod i veien for oss. Vel fremme på Vinstra ble det god mat og trivelig selskap til langt på natt, noe som etterlot bare 4,5 times søvn før den store dagen. Enda var vi av gårde litt etter skjema så jeg fikk bite negler hele veien nedover med deprimerende tanker om at briefen klokka 10 skulle gå uten at jeg fikk den med meg. Med vikingskipet i sikte ble slagplanen lagt.

Enda godt jeg hadde min beste halvdel med som sjåfør, moralsk støtte og hundelufter. Jeg skulle få med meg briefen, så skulle han parkere, lufte hund og finne meg før start. Jeg rakk bare å hoppe ut av bilen utenfor portene, gå inn i hallen, orientere meg etter tribunene fram til agilitybanen og så vidt finne gjengen fra Nidaros brukshundklubb før deltakere i klasse 1 agility Hopp ble kalt inn på banen til brief! Snakk om timing! NKK er i hvert fall profesjonelle! Her skulle man følge tidsskjema. Vi var to startende fra Nidaros i klasse 1 og i store Vikingskipet var det virkelig godt å ha noen kjente som sosial støtte. Banen var grei nok med én stor utfordring: muren! Dette hinderet har vi sett én gang før, og den gang disket vi uten å rekke å prøve oss på det i det hele tatt, så her var det nye spennende ting for Artemis og jeg forberedte meg mentalt på overraskelser og diskvalifisering, samtidig som jeg planla løpet med bytter, kommandoer og fartsskifter. Etter briefen startet konkurransen ganske raskt med små hunder og vel uti mellomklassen kom Øyvind med Artemis. Jeg rakk å la henne snuse på oppvarmingsringen slik at ikke kunstgresset på banen skulle bli for overraskende og hun varmet opp med start, hopp og avledning. Så var det vår tur allerede klokken 10.35! og et knapt minutt senere var det hele overstått. Artemis hadde nølt litt underveis og tatt ett hinder feil, så vi kom ut 3 sekunder over idealtid (3feilpoeng) og med ett hinderfeil (5feilpoeng) så der glapp nappet. Like fullt holdt det til 6.plass i klassen og en liten premiering.
Artemis er tydelig på hva hun syns om det nye buret sitt
Vi rakk å gå en liten runde for å se på alle standene og handle litt mellom konkurransene. Et lett, sammenleggbart bur har lenge vært savnet så dette var helt klart øverst på handlelisten vår. Vi var anbefalt å vente med burkjøp til Hamarutstillinga for her skulle det finnes drøssevis med tilbud, og så rett det var! Vi fant riktig bur til bare 500kroner. Mange andre ting kunne også skaffes til rimelige priser så dette anbefales som handleplass for den aktive hundeeier.

Godt ustyrt bevegde vi oss tilbake til agilityringen for å være klare til neste konkurranse: Agility. Her kommer de kjente felthindrene møne, bom og vippe inn. Hunden skal tråkke på feltene både på vei opp og ned av hinderene, og vippa skal slå i bakken før hunden går videre. Jeg hadde kommet frem til at det var feltene vi skulle trene på i høst, for disse har vært sårt oversett i all trening vi har gjort så langt. Skal ikke si vi har fått det skikkelig til, men litt har vi trent, nå skulle vi få se om noe hadde satt seg hos pelsen. Denne runden var Artemis langt mer motivert for fart og framdrift. Hun gjorde akkurat som vi har trent på på bommen – stod i ca et halvt øyeblikk med to labber på felt og to labber på bakken på slutten av hinderet, og derfra og inn var det full fart – så full at hun hoppet ned av mønet uten å være borti feltet, og vippa merket hun ikke noe av, for hun fløy av toppen av den før den hadde begynt å tippe. Men alt annet gikk over all forventning, jeg fikk gjort bytter og ført henne gjennom banen uten nøling, og muren var overhode ikke noe problem! Så med 10 feil fikk man bare slå seg til ro med at man hadde rett i at det var felt man burde ha trent på… Vi satte oss ned og så resten av konkurransen der ekvipasje på ekvipasje ble diskvalifisert, rev, skled rundt på det glatte underlaget og hoppet over felt. Vi pakket oss mer eller mindre sammen og gjorde oss klare til å gå idet speaker skulle rope opp resultatet. Du kan tro overraskelsen var stor da vinneren av agility klasse 1 stor ble ropt opp som "Gøril Grimstad og Red-Toller's J'Artemis"! Jeg fikk løpe ned og ta imot premiekort og stor sort/oransje sløyfe der stod det "1.vinner AG Kl S1" Jeg kan bare beskrive det som "helt herlig"! Tenk at vi faktisk var beste ekvipasje i agility klasse 1 stor på Hamar!  Vi slo nr 2 med hele 1/100 sekund! For en utrolig deilig avslutning på en dag som hadde gått fra intens nervøsitet og nedpsyking fordi vi lå an til å komme for sent, via flagrende sommerfugler på startstreken og helt til seier! Tenk at min vimsete, tullete, distre og ukonsentrerte vesle tollerfrøken skulle kunne klare å konsentrere seg i et helt minutt og slå alle de andre deltakerne på Hamar denne nydelige novemberdagen! Og akkurat da man hadde fått dreisen på det og var klar for nye eventyr, så var hele agility-konkurransen over for vår del. Neste gang vi skal på konkurranse så skal det være mer enn to starter!

Nå var det bare kos og gøy på programmet fram til utstillingen som for tollernes del skulle gå av stabelen på søndag. Emma med Peik og Elisabeth med Emil skulle komme til Hamar på fredag kveld og tilbringe helgen sammen med oss frem mot utstillingen. Øyvind og jeg tok oss til gården der vi skulle leie et hus for helga. Veldig landlig og ganske utfordrende å finne frem til, men veldig idyllisk i 5 blå grader med lav vintersol over Mjøsa og med et lite skarelag på åkrene rundt. Vi handlet inn til middag og kveldskos på nærmeste kjøpesenter og gjorde oss klar til innrykk av turbogjengen litt senere på kvelden. Vi rakk sågar en liten middagslur og en rusletur i måneløs, stjerneklar vinternatt før vi begynte å bli utålmodig på jentene. Ved titiden fikk vi endelig beskjed om at de var bare 20minutter unna, så da satte vi ut fakkel ved innkjørselen til gården, slik at vi skulle vise hvor vi var. Men det varte enda en halvtime før de ringte og lurte på hvor vi var, de hadde funnet en fakkel, men skjønte ikke helt at det var full fest på den gården, det kunne jo ikke være riktig adresse. Mye forvirring fulgte og først klokken halv tolv kom turbodamene kjørende inn på gårdsplassen. Da hadde de holdt selvefolket våkent for at de skulle finne frem– det viste seg at de hadde lagt inn riktig adresse i GPSen, men i feil kommune! Heldigvis bare nabokommunen, men det viste seg altså at man overhode ikke kan stole blindt på en elektronisk GPS med mindre man har gjort grundig research på forhånd og forsikret seg om at riktig adresse faktisk er riktig adresse helt og holdent. Gleden var desto større da de kom frem og maten smakte ikke mindre av at sulten hadde fått ruge et par timer ekstra. Hundene fant fort roen og vi tobente koste oss med et bedre måltid. Til dessert stilte Elisabeth opp med seiers-champagne til ære for oss agilitystjernene – herlige Elisabeth! Det smakte utmerket! Og selskapet varte til langt ut i de små timer ettersom vi ikke hadde noe å rekke på lørdag.

Elisabeth spretter sjampanjen med stor bravur. Artemis finner det tryggest å gjemme seg under sofaen så lenge prosjektilene fyker rundt i rommet.

 

Lørdag 22.november
Lørdagen rant med nydelig vintervær og duften av varme chiabattaer i ovnen. Vi spiste en bedre frokost i fellesskap og luftet vofsene i bånd i noen minutter før de måtte innfinne seg i sine respektive bur, for nå skulle de tobeinte på utstilling for å "kikke". Det ble både kikking og shopping: alt fra bitte små pipeleker via digre dummies til store mengder dentastix og frolic var noen av trofeene. Vi fikk også med oss noen minutter med klasse3-agility før klokka fortalte oss at dagslyset utenfor hallen svant og vi måtte komme oss hjem til våre egne firbente for å gi dem også litt trim. En liten time ute på jordene ble det på de tre røde der forholdene ikke kunne vært bedre! Jordene var frosne og snødekte – med stive stråstumper stikkende opp – sola falt over fjellene i vest og vinden var rolig. Hundene storkoste seg mens vi tobente skravlet og lo.  Etter en bedre middag og litt hvile ble det tidlig ettermiddagskos med gløgg og pepperkaker. Elisabeth brukte kvelden på pleie av sin lille champion. Umulig å tro at denne dama ikke egentlig er ustillingsinteressert! Hun trimmet ikke bare sin egen gutt, men hev seg villig over de bustete labbene til Peik også, og han fant seg i det! Det var egentlig utrolig hvor greit det var å være på tur med disse hundene våre. Hanhundene kom utrolig godt overens, rolige og vennlige var de, ingen antydning til bråk (med mindre noen hadde noe godt som ingen andre fikk komme nær vel å merke) bare frøkna vår viste tendenser til umuligheter – tenåring som hun er. Da var det greit å ha bur på soverommet til timeoutplass. Etter en lang dag med mye kos og deilig mat og trivelig drikke ble det tatt tidlig kveld, og klokken 8 søndag morgen var huset oppe igjen, vi skulle i hvert fall ikke risikere å være sent ute denne dagen!


Jenga er en ypperlig sosial aktivitet etter inntak av selv moderate mengder flytende nytelsesmidler. Så er det tid for litt sen kveldskos før leggetid

 

Søndag 23.november
 Klokken 9.20 var gjengen utenfor vikingskipet, opplastet med lette bur og nystriglede hunder på slep brøytet vi oss vei tvers igjennom hele vikingskipet frem til ring 16 der tollerne skulle stille 56 i tallet – etter et bitte lite antall wachtelhounder og kooikere. Ringen lå greit til med ingen direkte tilstøtende ringer, men man kan vel ikke si man fikk spesielt god plass til rigging av bur og stoler. Litt ubehagelig knuffing med naboen må man visst bare påregne, men etter hvert som de andre rasene ble ferdige ble det rom for trønderne ringside midt imot dommerbordet. Med så mange hunder i aksjon ble det faktisk tid til å lete opp bekjente og slå av en prat ved andre ringer før det ble vår tur. Ved tollerringen slo vi oss endelig sammen med Johanna og Henrik med lille lovende Jing.

Thicha's Beautiful Nico Mikkel og Natu-Peik i utstilingsringen Hannene ble som vanlig bedømt først. Og trøndergutta gjorde det slett ikke verst: Peik ble 4.UKK og Emil 3.CHKK med CK! Jing ble beste Juniortispe med HP! og så skulle lille avrøyta Artemis stille mot 6 andre ungtisper. Med så mange hunder til bedømming skulle man tro at dommeren ville bli utålmodig og lei, men han viste seg å være grundig og strukturert, og gav alle hundene like sjanser til å vise seg. Litt forvirrende var det at det også var en dommeraspirant der som ville bedømme en del av hundene i samme ringen, så man fikk holde tungen rett i munnen idet man la ut på løpingene slik at man ikke løp ned den andre ekvipasjen. Ikke helt greit det ettersom man får på verdens største skylapper når man kommer inn i utstillingsringen, men det gikk visst det også på et vis. Det man heller ikke er forberedt på når man kommer på en slik stor utstilling er alle de andre rare utstillerne som befinner seg der. En av stillerne hadde en pose med minifrolic i lomma som hoppet og danset og strødde frolic ut over hele ringen ettersom hun løp. Hun la overhode ikke merke til dette, men det gjorde alle de hundene som skulle prøve å vise seg i ringen etter henne… det ble usigelig mye snusing og stopping på godbiter rundt omkring, men jaja, litt sirkus skal man visst ha på en sånn stor tilstelning.
(Flere trøndertollerbilder fra utstillingen finnes på blant annet kennel Inlicios hjemmesider)

Dommeren var nøye og kritisk og holdt seg ikke for god til å dele ut et anselig antall blå bånd, så desto større var gleden og stoltheten da ringsekretæren kom med et lite rødt bånd og ba oss vente for vurdering for plassering. Tenk! Vår lille avrøyta sak var verdt å plasseres på Hamar! Rett nok som nummer 3 uten noe mer, men dog, vi fikk ikke blått og vi ble plassert! Med andre ord nok en stor dag for trøndertollerne. Da var det bare pakking og hjemreise igjen. Turbojentene og vi kjørte i følge opp Østerdalen, riktignok ikke før vi nok en gang hadde vært ført ut på ville veier av en overivrig GPS, men denne gangen var det ikke tvil om hvor vi skulle ende opp så turen ellers gikk raskt og uten uhell.

Tusen takk til Elisabeth og Emma som hev seg med på turen og gjorde hele helga til en sosial og uforglemmelig happening!
Vi storkoste oss, dette kunne man absolutt tenke seg å gjenta!
 


Solnedgang over Mjøsa