16. til 19. mai 2008
Text: Wenche Naust
Bilder: Wenche Naust og Haakon Rognes
Endelig kom helga vi
hadde gledet oss til så lenge. Vi skulle nemlig ta den lange turen ned
til Sør-Sverige på kennelhelg. Når man bor så langt
unna blir det ekstra moro å møte folk og hunder igjen. Vi var
veldig spente på hvordan kullsøsknene hadde utviklet seg i forhold
til vår. Slekt og venner (utenfor hundekretsen) her hjemme fikk nok
mistanke om en kommende diagnose på hundegalskap hos oss to-beinte. Ja,
de fikk nok litt rett, 200 mil i en sliten Mondeo i løpet av ei langhelg
var langt : Men det var absolutt verdt turen! Lunchpause på vei nedover i strålende vær
Vi bodde på
idylliske Solhaga Semesterhem. Stedet brukes også til trening av
førerhunder og var således godt tilrettelagt for våre
firbeinte venner. Foruten matsalen hadde hundene fritt leide overalt. Stedet
hadde til og med et helt kott med hundesenger til utlån! Ute var det
dessuten to store innhegninger hvor vi kunne sette hundene. (Finnes det noen
plass i Norge med sånn luksus??) Perfekt syntes vi, dustete mente Alfred,
som aldeles ikke syntes det var morsomt å bli forlatt sammen med fire -
fem tollere fra tjukkeste slekta. Er man enebarn så er man enebarn! Og da
vil man selvfølgelig ha seg frabedt å bli behandlet som en annen
…hund… ! Briefing ved ankomst på Solhaga
Programmet for helga var todelt. Første del hadde vi en lagkonkurranse. Gruppa ble delt i to og vi skulle konkurrere i ulike disipliner. Tina
og
Agneta syntes det var for ille at Haakon hadde kjørt hele veien uten
å kunne stille i konkurransen. Alfred var jo opptatt. (Du och jag,
Alfred! *Smask*) Det står ikke på hunder i familien Joonas,
så Haakon fikk låne Nelly (Alfreds mamma). Han virket litt
overrasket med det samme må jeg si. På ansiktsuttrykket å
bedømme hadde han nok ikke den store troen på at det ville
fungere. Men de to ble et radar-par i løpet av helgen! Kjempearti!!
Nelly gikk som ei klokke og plukket hjem dummy etter dummy til en stolt
hundefører : Haakon var solgt, og hvis anledningen hadde bydd seg hadde
vi hatt to hunder med oss hjem til Norge. Haakon og Nelly in action
Konkurransene bød på mange utfordringer. Selvfølgelig var
det bare for gøy, men det er ikke til å komme fra at enkelte har
et bedre utviklet konkurranseinstinkt enn andre : Noen skitne triks i all
vennskapelighet må man vel regne med. De fleste oppgavene var
jakt-rettet. Det er ikke akkurat på det feltet vi har trent mest, men
Alfred viser stor apporteringslyst og tok utfordringene på strak arm. Det
var veldig fint å få se både hans foreldre og søsken i
arbeid. Alle viste mye arbeidslyst og -glede. Sannelig var det en del likheter
ute å gikk! Migo og Alfred
På lørdag skulle lagene plukke ut èn ekvipasje som skulle testes i forskjellige grener. Vi fikk ikke vite hva som inngikk i øvelsene, bare et navn på øvelsene. Siden vi ikke har trent så mye jakt lot vi oppgaver som dirigering, föremålsinteresse og rally-apport gå til mer garvede hunder. Selv syntes jeg "Lydnadsinnkalling" hørtes ut som en gren vi kunne klare. Det lå i kortene at det ikke "bare" var en vanlig innkalling. Vi satset alt på at utfordringen lå i en "STÅ" underveis. Vi har trent en
del "STÅ", men
ikke i sammenheng med innkalling. En rask gjennomkjøring viste derimot
at kommandoen er bedre generalisert enn det jeg hadde forventet. Med ballen
liggende igjen bak Alfred viste vi gruppa vår flere godkjente
innkallinger med stå. På treningen ja, vel og merke! Med dommeren
til stede hjalp det ikke med dobbeltkommando (både håndtegn og
stemme) gitt!! Luringen. Han kom nesten helt fram til meg før han fant
det for godt å sette fire føtter i bakken samtidig. Jaja, det var
de poengene. Vi fikk repetere en gang etterpå og da sto han
selvfølgelig som en prest. Ellers fikk vi se mange fine prestasjoner
både av hunder og førere denne dagen. Agneta hadde lagt opp en
morsom og innholdsrik konkurranse. Vi måtte dessverre se oss slått
av det andre laget. De avsluttet konkurransen med et helt fabelaktig
feltsøk med mange hunder ute i effektivt arbeid samtidig. Det var
fascinerende å se på. Det så så enkelt ut… "Team
Haakon" tok en fortjent seier. Og laglederen selv var veldig stolt og imponert
over hunden sin. Vinnerlaget "Team Haakon"
Flere bilder fra konkuranssene finnes på Kennel Digby Tollers hjemmesider. Følg linken: http://www.digbytollers.se/traningar.htm Nasjonaldagen ble markert med 17.mai-sløyfe under middagen på lørdag kveld. Noen av svenskene lurte på om vi hadde vunnet noe … : De går visst ikke i tog og roper hurra på sin nasjonaldag de… Til kaffen ble det kake fra frysedisken på Consum. Kake må man ha på 17.mai og ingen protesterte det. Vi må vel innrømme at vi verken savnet bunadsko eller skjorte og dress! På søndag var det klart for funksjonsbeskrivning av Alfreds kull. Dette er en kartlegging av hundens medfødte egenskaper i forhold til apportering. For oppdrettere som ønsker å avle fram gode jakthunder er dette et godt verktøy. For oss hundeeiere var det ikke bare morsomt å se hvilke reaksjoner
ens egen hund hadde,
men også å se likheter og ulikheter mellom søsknene.
Beskrivningen inneholdt en prøvedel i skogen og en prøvedel i
vann. Hunden holdes i line til man får beskjed av beskriveren om å
slippe hunden. Man skal ikke gi noen kommandoer eller lede hunden underveis.
Testen startet med to enkeltmarkeringer i skogen. Den første gikk fint
for vår del. Alfred sprang ut og hentet apporten og kom tilbake med den.
Hurra! Er det noen sak? Men så var det akkurat som om det gikk opp et lys
for pøbelen. Ingen kommando? Og ingen belønning??? Neste
markering på samme sted gikk helt supert. Helt til der hvor hunden skal
returnere til føreren… Nei, det var vel ikke nødvendig
når ingen ber om det mente Alfred, og tok seg like godt en rundtur med
dummyen i skogen bak. Alfred følger nøye med på hva kasteren foretar seg
Den tredje
markeringen var noe lengre. Etter at hunden hadde markert nedfallet kom
kasteren tilbake og vi gikk noen meter langs stien før vi slapp hunden.
Ingenting i veien med husken til Alfred selv om vi hadde flyttet oss. Han tok
rake veien rett til dummyen, plukket den opp, tok en liten tenke-pause og
valgte å legge seg ned i lyngen for å kose seg med byttet
sitt… MIN! lyste det av blikket hans. Luringen koser seg Jaja. Den var ny.
På
kritikkskjemaet står det kryss i ruta for "Hårdt grepp, kan skade
dummyn" og "Returnerer ikke til føreren". Ikke akkurat helt sånn
man vil ha det… Neste punkt på programmet var viltspontanitet. Det
ble gjennomført som en vanlig markering med and. Hunden får da 5
sekunder på seg til å plukke opp viltet. Alfred sprang rett bort
til anda og snuste på den, men lot det bli med det. Det er da visst
også den vanligste reaksjonen hos tollerne så vidt meg bekjent.
Dyktige Migo apporterer anda
Så var det klart for vannapporteringen. I fjor testet vi bare om Alfred svømte. Det gjorde han med litt påvirkning, om enn litt nølende. Siden hundene våre er kjent for sin kjærlighet til vann fant vi ingen grunn til å trigge dette mens han var liten. Dermed ble all vannsport lagt på hylla og vintersesongen sto for døra. Det var med litt blandede følelser jeg gikk med bikkja ned til vannkanten. Her kunne mye skje… Men med èn gang kasteren tok opp dummyen og startet sin obligatoriske prosedyre med tre bank i dummyen og tilhørende kvakking var all min tvil forsvunnet som dugg for solen. Alfred hadde for lengst forstått at dette var dagen hvor alt var lov, og tente på alle pluggene. Etter kastet skulle vi ta hundene med oss en liten runde på land før vi igjen gikk ned til vannet og slapp dem løse. Jeg måtte hale han med meg i kobbelet… Jeg må innrømme at det rev i hjertet å slippe han ut i vannet når han pep og var helt i hundre. Huff. Men han svømte bra, tok apporten og kom inn til meg med den uten å riste seg først. Det var bra. Gang nummer to var han, om mulig, enda mer oppspilt. Også denne gangen halte jeg han med meg en runde før jeg slapp han ut i vannet. Han hev seg i vannet og svømte ut til apporten. Den tok han i kjeften og svømte deretter ut for å sjekke om det var mulig å få med seg noen av bøyene som lå ute på vannet hjem til mor. Heldigvis gav han opp og kom inn igjen. Puh! Ingenting å si på svømmegleden i alle fall. Så var det tid for å vise at man kunne slappe av etter endt arbeid. Nå skulle vi nemlig stå å se på at en annen hund gjorde det samme som vi akkurat hadde gjort. For å si det kort så scoret vi max på feil ende av skalaen. Akkurat mens prøven pågikk føltes det underlig og galt å la hunden gå på markeringene når han både lagde lyd og var overopphetet. I ettertid
ser jeg at det
også var verdifullt å få sett hva hunden min egentlig har
lyst til å gjøre når det ikke stilles krav. At han har
såpass stort "eierskap" til det han har funnet var jeg ikke klar over.
Dette er nok noe jeg bør ta med i betraktningen i videre trening! Ellers
ser jeg jo at jeg har en kjempejobb med å få kontroll over viljen
til å jobbe i denne karen, men det har jeg visst hele tiden. Det var jo
arbeidshund jeg skulle ha, og det har jeg sannelig fått :)Helgas yngste, Sanja med kråke
En helg i godt lag går alltid for fort. Tusen takk til Kennel Digby Tollers for en uforglemmelig, koselig og lærerik helg! Det var en annerledes 17.mai-feiring for oss, vi gjør det gjerne igjen!
Hilsen Wenche, Haakon og Alfred